en-USnb-NO

Nyheter

Tysktida - slik den opplevdes  for en gutunge

Tysktida - slik den opplevdes for en gutunge

Author: Åsmund Snøfugl/Wednesday, January 24, 2018/Categories: Startsiden, Melhus rundt

Rate this article:
5.0

Krig har jo aldri noe positivt i seg. Jeg skal ikke hive meg ut i noen politiske betraktninger her, men det sier seg sjøl at når landet ble okkupert av tyskerne, kunne ikke livet gå slik som tidligere. Det ble etter hvert mangel på både det ene og det andre. Vi fikk rasjonering, og bygda flommet over av de grønnkledte soldatene. Dette er imidlertid for bagateller å rekne i forhold til de lidelser og plager folk ble utsatt for andre steder. Livet måtte jo gå uansett, og det er rart hva en venner seg til. Jeg tror jeg kan si at for folk flest i bygda ble ikke krigen det inferno en kanskje kunne frykte i første omgang.

AV IVAR EGGEN

De første dagene
Jeg begynte på skolen i 1939, så jeg var så pass gammel at jeg husker ganske mye fra krigstida.
Det var jo 9. april det begynte med invasjon både i Trondheim og andre steder. Jeg oppfatta og forsto vel ikke egentlig alt det som skjedde, men hørte at det var noe de kalte trefninger oppe i dalen. Ryktene gikk om tyske biler som kom etter det som den gang het riksveg 50, den nåværende Melhusvegen, og om sol­dater som skjøt vilt omkring seg med maskingevær fra bilene. Vi bodde jo like ved vegen, og ble beordret ned i kjelleren som naturlig kunne være, men mer­ka ikke noe anna enn mo­tordur ute på vegen.
Inger forteller at nede i Brubakken var et par lokale karer, Ola Kregnes og Martin Krogstad, stasjonert i mastu­kam­merset. Mastua lå helt ute ved vegkanten. Derfra holdt de øye med riksvegen, og rapporterte pr. telefon om tyskernes bevegelser. Ellers husker jeg at det en morgen satt det en fremmed kar ute i stua heime og skifta klær, men mor sa at dette måtte vi ikke snakke noe om. Dette var Hans Bakken fra Stjørna, som tidligere hadde vært hos oss som praktikant fra Skjet­lein. Han hadde nettopp vært med i kamp oppe ved Håggå-brua, og var nå på veg heim.
Bror til Hans, Bjørn, som også hadde vært hos oss mens han gikk landbruksskolen, ble skutt senere under krigen mens han virket som kurer mellom Norge og Sverige. Dette skjedde i Høland, der onkelen min, Sverre Eggen, var distriktslege. Bjørn ble brakt inn til Sverre hardt skadd, og døde på legekontoret. Han fikk imidlertid levert meldingene der, og de ble besørget levert videre. Jeg husker tante Rita kom innom hos oss alene. Hun var da på en tur til Trøndelag millom anna for å underrette foreldra til Bjørn om hva som hadde hendt.
En av de første dagene under krigen ble vi evakuert til Hollum skole, der det nå er grendahus. Det kan kanskje synes rart i dag, men ingen visste jo hva som kunne skje, og vi bodde jo utsatt tillike ved riksvegen. Far og Karen budeie var igjen heime, mens alle vi andre ble innlosjert på et par små kvistrom på skolen. Jeg minnes ikke så mye fra disse dagene, annet enn at vi spiste "skjeblad-kake", og dette var populært. Den tida vi var der oppe gikk jeg også på skole der. Så vidt jeg husker var skolen 4-delt, d.v.s. at flere årstrinn gikk i samme klasse, uten at jeg ellers merket så mye til det. Vi hadde Olava Kregnes fra Kvål som lærerinne, og jeg husker vi lærte "Fløy en liten blå fugl gjennom vinduet" og en annen sang som jeg verken har hørt eller sett senere, som begynte med noe slikt som "Bekken rasler i snø og snar, vasker de sorte tuer". Merkelig hvordan slikt kan henge igjen etter så mange år. Jeg tror jeg kan melodien til denne ennå.

Militærleiren og
tyske sol­dater
Krigen som kom førte som nevnt med seg en masse tyske soldater. Den store militær­leiren ble bygd oppe på Le­na- /Melhus-gårdene. Det gikk re­lativt fort å bygge opp alle disse husa, som for det meste besto av prefabrikerte lemmer. Sist kom så vidt jeg husker den sto­re offisersboligen, eller "mes­­sa", som ble liggende relativt uforandra i over 60 år like øst for Rådhuset, omtrent der "Uti-Lena" og "Lena Amfi" ligger nå. Men offiserene måtte også ha et sted å bo så lenge, og derfor ble det rekvirert rom til disse rundt om i bygda. Hos oss ble "Ortskommandanten", en tysker med navn Kinkel innlosjert i et rom midt i låna. Nå var jo situ­a­sjonen den at ingen var spesielt interessert i å huse det såkalte "herrefolket", men her var det ikke noe valg.
Militærleiren ble behørig inngjerdet. Tyskerne brukte en form for utgard som var helt ukjent for oss. Mellom gjerdestolpene, som kanskje hadde en avstand på 3-4 m, ble det lagt horisontale stokker øverst.

Bildet: Tyske offiserer besiktiger jordene på Lena, som ble tatt til leirområde.

Les mer i Gaula.

Number of views (545)/Comments ()

Tags:

Siste nummer

GUL11HOV18052401000